Hei kjære

I Vi rakk ferga til Lovund. Det lukter sjø. Oslo lukter ikke sjø. Selv ikke når jeg er uti vannet. I trappa opp fra bildekk reklamerer de med «Åpen kiosk» og «fersk smak», men kafeen er selvbetjent, og det eneste de har av varmmat er Rett i koppen. Jeg har ikke spist på fem timer, så jeg kjøper det. II M sitter ved siden av meg og leser siste utkast av Motlys. I går sendte S en lang mail. «Du har...

Ni ting jeg tror på:  1: Du har rett til å være hovedperson i ditt eget liv.  2: Du har plikt til å være hovedperson i ditt eget liv.  3: Kun ved å være hovedperson i ditt eget liv, kan du tilføre verden akkurat det den trenger fra deg. 4: Hvis du er viktigst, er også alle andre viktigst. Ingen er mer verdt, ingen mindre.  5: Selv om du er viktigst, er det godt å gjøre ting for andre. Men du må gj...

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et brev fra arkivet om lindring.  1. Det føles som om noe i meg er ødelagt, som om en forbindelse mellom meg og teksten er røket, og jeg vet ikke hvordan jeg skal reparere den. Jeg tror det bare er PMS. For to dager siden føltes alt meningsfylt, men nå vet jeg ikke. Vet ikke hva jeg vil med romanen. Hvorfor jeg skriver i det h...

1.  Psykologen sier at når det er vanskelig, har vi en fantastisk mulighet til å vokse og utvikle oss.  Jeg sier at jeg synes jeg har vokst nok for en stund. Jeg er sliten.  Jeg kunne godt tenke meg å få lov til å hente meg inn.  Men det er ikke det universet gir meg. I stedet presser den lærdommen sammen. Tvangsforer det som føles som årevis av kunnskap inn på noen få dager.  Gjemmer du deg, elle...

Se meg selv i øya I Jeg vil dø, tenkte jeg. Det var en formiddag for seks år siden. Hver eneste dag det siste halve året hadde jeg våknet en halvmeter over senga. Hver eneste dag, hele dagen, i over seks måneder, hadde jeg kjent meg stressa. Det var bare det at denne dagen kunne jeg ikke skjønne at jeg hadde noe å være stressa over (jeg hadde det, men alle de vanlige tingene var kryssa av lista: j...

Hva om jeg gjør det verre enn det trenger å være? Det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. På om evnen min til levende å forestille meg fremtiden, egentlig bare er selvoppfyllende profetier jeg lager meg i stedet for å være til stede i det som er. I stedet for å tillate meg at ting kan gå bra. Være bra. Hva om krisemaksimeringen min lager kriser, i stedet for å avverge dem? Hva om jeg så e...

trekker pusten to timer igjen en time tre minutter pust inn * Det er lanseringskveld. De nye klærne er myke mot huden, foruten den ene lappen i venstre side av blusen. Den gnager. Rett under brystet. Jeg klipper den bort. Kryper opp i sofaen med maskina i fanget og åpner et brev. Til deg. Lander i meg selv. Fra stemmebåndet, gjennom brystkassa og ut i fingrene flyter ordene. Tar meg tilbake til kr...

1. Det engelske thrive og det norske trives har samme etymologiske bakgrunn, men ikke lenger den helt samme betydningen. På engelsk snakker man ofte om how to thrive, not just survive, og selv om rimet forsvinner når man oversetter det direkte til norsk, funker det likevel på et vis. Men betydningen blir tammere. For det er klart jeg vil trives, men jeg vil mye heller thrive. Det føles kraftigere,...

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra 2019 om andres nevroser.  En.  Nevroser. Fellesbetegnelse for en rekke former for psykiske lidelser som er forbundet med subjektivt sett plagsomme symptomer, innskrenket livsutfoldelse uten at det kan påvises markert brist i evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet, og uten at det kan påvises en biol...

Jeg har lurt på om det er noe gæernt med meg. Store deler av voksenlivet har jeg vært selvstendig næringsdrivende. Jeg liker å jobbe. Jeg liker å skape ting. Jeg liker til og med å jobbe for andre og hjelpe dem med å oppnå sine mål, men jeg sliter med 8–16. Jeg sliter med at noen eier tida mi. Jeg sliter med at det er meningen at jeg skal være produktiv til samme tid og like lenge hver eneste dag....

Fra arkivet 11.10.19 Denne følelsen den skulle ikke ha vært her den tok over når jeg hadde andre planer ikke fulgte med og da jeg oppdaget den kjente jeg vekten (bli løftet?) tårene (rørt/trist/sliten?) smilet som gikk nesten rundt (tenk å smile sånn helt uten å mene det) denne følelsen den er din skyld vil jeg si for da er det lettere å tåle den dele den selv om du heller aldri ba om at den skull...

Manifest Jeg liker det sære. Jeg elsker det sære snåle merkelige i musikken og litteraturen og kunsten og i folk (i hvert fall litt på avstand). Det får magen min til å le og hjertet og munnen og øynene spruter latter utover alt det merkelige denne merkelige kloden dette livet hvor alt kan skje. Så hvorfor prøver jeg å temme det? Temme meg? Nei, jeg vet: Jeg prøver ikke å temme. Jeg bare glemmer....

Det er en storm på vei. Farenivået er oppgradert til rødt, og fra i ettermiddag og utover kvelden er det oppfordret til å holde seg innendørs fordi det er fare for liv og helse. Selv i Oslo, rolige Oslo, hvor det nesten aldri blåser.  Jeg tenker mye på stillhet om dagen. På hvor lite det er av den. I mitt liv. I livene til menneskene rundt meg. Hele tiden bombarderes vi av informasjon, blink, klik...

Hei kjære og velkommen til podkast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev om kunst og guruer.  F spør meg hvorfor så mange er ivrige etter å kaste pengene sine etter folk som påstår at de kan fortelle dem hvem de er. Meningen med livet. Hvorfor ikke folk i stedet bruker pengene sine på kunst?  Jeg tenker at hun har et poeng. At ingen andre enn du holder nøkkelen til hvem du er, og at...

Hei kjære og velkommen til podkast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra arkivet om å fortjene gode ting.  Jeg leser Robin Wall Kimmerer igjen. Braiding Sweetgrass. Det er en trøstebok, og den minner meg om det jeg kanskje liker aller best ved å skrive. Dette her. Disse tekstene, som ligger et sted mellom essays og memoarer. Akkurat nå skulle jeg ha skrevet på den nye romanen min...

Se for deg en and. Midt i elva. Over vannflata ser den rolig ut, men under vann padler den for harde livet. Mot strømmen. Og rett foran anda er det flere ender. Som også padler. Hardt, hardt, hardt. For der fremme kan de se en liten øy. En bitte liten øy. Og på den øya vokser det mat. Ikke nødvendigvis noe de liker. Men det er mat. Bitte litt. Men ingen av endene beveger seg av flekken. Hvis vår a...

Si meg, kjære: Er du en som begynner? En som kjenner fristelsen av en ny idé. Lukta av et nytt prosjekt. Den boblende gleden av noe som ikke er avgjort ennå? Jeg er. Er du en som tenker at grunnen til at du ikke har fått gjort ferdig det du har begynt på, er fordi du har det for travelt? Eller fordi du ikke har funnet den riktige tingen? Eller fordi du ikke har den riktige planen? Jeg er. Jeg har...

Hei kjære, I dag skal du få en gave av meg. En meditasjon. Fordi jeg trenger den selv. Fordi jeg er så stressa at det gjør vondt, og fordi denne hjelper. Men først har jeg lyst til å si noe om stress. Og angst: Det er ikke noe gæernt med deg. Du trenger ikke fikses. Vi lever i et kapitalistisk system som verdsetter produktivitet over alt annet. Men vi er ikke laget for å være produktive 24 timer i...

Om hvile Jeg trodde at hvile var søvn og latskap og uvirksomhet og søvn mer søvn og stillhet men hvile er også å slippe taket i den tette snøringa rundt sjela ikke holde tilbake den jeg er i frykt og skam for å være for mye Jeg trodde hvile var å ikke gjøre men hvile er også å gjøre de små tingene som får det til å krible av barndom og overflod for noe som koster ingenting eller en tier * Hvert år...

I Jeg burde, tenker jeg. Burde holde fast. Holde hardt. Finne løsningen. På livet. Universet. Alt. II Kun død fisk følger strømmen. Men jeg vil ikke være en fisk. Vil ikke svømme motstrøms mot et mål jeg ikke en gang vet hva er, når jeg kan gi slipp og bare være vannet. III Hva om jeg ikke holder verden oppe med mine to spinkle hender? Da raser alt. Men det er bare en illusjon. Det er verden som h...

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra 2019, om det som ikke var planlagt, gode samtaler, og stjernestøv. Klokka er 07:43. Jeg sitter på toget. Vi har akkurat kjørt ut fra Vikersund stasjon. Foran meg har jeg fire dager med vidde. Det er planlagt. Det jeg også hadde planlagt var de fire timene fra Oslo til Haugastøl, hvor jeg skulle se ut av vind...

I Jeg sitter med sykkelhjelmen på. Inne. Det er en sånn dag. Jeg hadde sånn driv på morgenen i dag. Alt jeg skulle gjøre når jeg bare var ferdig med alle måttene og burdene. Men innen jeg var ferdig med det, gikk liksom piffen litt ut av meg. Så jeg tok meg sammen. Bestemte meg for å hive meg på sykkelen og sykle opp til det diggeste bynære turområdet jeg veit om til der vi bor. Kledde på meg, tok...

Skjerpings. Jeg hører ekkoet av ordet henge i rommet når jeg åpner øynene. M sover ved siden av meg. Ordet kommer fra innsiden. Skjerpings, tenker jeg, og sniker meg ut fra under den varme dyna, ut av soverommet og bort til notatboka. Alltid klar når jeg våkner. Jeg kobler meg på. Hilser. Som jeg gjør hver morgen. Mitt høyere selv, Gud, kilden. Du kan kalle det hva du vil. Vi snakker sammen. Du ve...

Helt siden angrepet på Pride har jeg balet med frykt. Ikke så mye min egen, selv om jeg fortsatt baler med den også. Men hva det er som gjør frykten til en så sterk drivkraft hos mennesker? Hvorfor vi er redde for så mange ting som virkelig ikke spiller noen rolle? Og hvor den frykten kommer fra? Arvet nedover gjennom generasjoner og årtusener, fra en tid hvor den kanskje ga mening? Eller har den...

I Denne uken installerte jeg en ny bryter, eller kanskje er det en volumkontroll. Den er smal, sort og rund, med tynne riller. Den er stødig mellom fingrene mine, glir jevnt og mjukt når jeg vrir den. Opp til 100. Alltid opp til 100. II I årevis har jeg fortalt meg selv at jeg er verdifull. Jeg er verdifull sier jeg. Og jeg er det. Det er nydelig. Jeg vokser når jeg sier fine ting til meg selv. Me...