Hei kjære

Sola har snudd. Sola har snudd. Den har det. Det er snart en måned siden. Her i Oslo er dagen 44 minutter lenger enn på solsnu. Det føles som ingenting. Jeg vet at det er sånn. Hvert år er det sånn. Jeg feirer at sola snur, og det er virkelig noe å feire, jeg synes det, men det er disse ukene, når jula er over og det fortsatt er lenge igjen til vi merker at sollyset kommer tilbake, det er disse uk...

I Har ikke et barndomshjem et sted der jeg og alle søsknene mine sprang barbeint gjennom vannsprederen et sted hvor unga våre skal gjøre det (hvis vi får unger da) et sted hvor jeg veit at slik er sommeren slik er høsten vinteren slik er våren Jeg har bruddstykker mellomlandinger balkongkasser rundt røttene for å stoppe dem fra å spre seg vokse for dypt lette å ta med seg henge opp igjen på nye st...

Jeg hadde satt alarmen på klokka 7. Ikke som et nyttårsforsett, men fordi det føltes på tide å komme inn igjen i en rytme. Inn igjen i et rom som er stort og stille nok til at det er plass til tankene mine der, og mulig å høre dem. Klokken 05:16 våkner jeg av at en av bøkene fra bokhyllen over sengen treffer meg i ansiktet. «Hva vil du nå?» tenker jeg. «Hva er det du vil at jeg skal legge merke ti...

når jeg skriver dette er det den siste dagen jeg puster ut sender teksten over en usynlig terskel i tiden mot deg puster inn den første dagen puster inn håp fordi jeg heller vil glede meg enn å aldri bli skuffa fordi jeg trenger et lys å gå mot midt i dette nået midt i dette nået pakker jeg sammen en bylt av fortid av det som skal nære meg for hvert skritt for hvert nå inn i fremtiden jeg pakker o...

I morgen er det siste dag i 2022, og jeg vil benytte anledningen til å takke for følget så langt. 52 nye brev har det blitt. Snart 250 totalt. Hvem skulle trodd det våren 2018? I dag har jeg samlet noen spørsmål for å se oss litt tilbake, og kanskje minne oss selv på hva vi ønsker å ta med oss videre inn i det nye året. Les dem og la dem leve i deg, eller finn frem en notatbok og skriv svarene din...

I Fra flyvinduet ser jeg først de syv søstre badet i sol. Skyene har sprukket opp akkurat her, og fjellene ligger og ser utover havet. Lovund kan ikke være mange minuttene unna. Hvis vi er heldige er det klart hele veien ut dit. Klokka er 12:05. Havet er stille. Båtene går. Men selv om vi kan se øya her oppefra, kommer vi ikke til å være der ute før 21:20. Ført må vi ned i Bodø og vente i fire tim...

I Det skjer over natten. Plutselig er kunstig intelligens i ferd med å ta over alle jobbene våre. Hva skal vi med forfattere, programmerere, advokater og skoleelever, når vi kan fore spørsmålene og kravene våre til en robot og slutte å tenke selv? Det er i hvert fall slik det fremstår overalt hvor jeg snur meg på sosiale medier og i nyhetene. De som er positive klapper i hendene og sier at nå er d...

Om høye terskler og feiring. I «Heeeey! So what’s up?» Roxana strekker armene over hodet på skjermen foran meg. Roxana bor i Bucuresti. Hun er tekstforfatter, skriver på en roman og driver sin egen lille bedrift. Akkurat som meg. Hver onsdag de siste 3,5 årene har vi sjekket inn med hverandre. Hva har vi gjort den siste uka? Hva er planen for den neste? Hun kaller oss accounta-buddies. «Not much»,...

Hei kjære La oss feire, nå når vi nærmer oss slutten av året. La oss stoppe opp og sette navn på alle de gode tingene som skjedde i 2022. Alt vi fikk til. Alt som var fint. Selv om det føles smått. Selv om det er mye vi ønsker skulle vært annerledes. Bedre. Mere. Du er et helt fantastisk menneske. Selv med all den motgangen du har møtt i året som har gått, så er du her fortsatt. Du klarte det. Et...

I Jeg spør psykologen om hun kan hypnotisere meg. Hver morgen våkner jeg utkjørt. Tennene sammenbitt gjennom hele natta. Tunga pressa hardt opp i ganen. Jeg kan ikke bruke bittskinnen min, for bittet mitt er blitt åpent, og kjeven har låst seg så jeg nesten ikke klarer å spise brødskiver engang. Ikke at jeg liker brødskiver. Men de er myke. Jeg lurer på om det er en bryter å trykke på inni hjernen...

Har du hørt om gråtekur? Da jeg var liten, var det vanlig å la babyer gråte seg i søvn for at de skulle lære seg å sove aleine. Nyere forskning har vist at gråtekurer kan være skadelige. Javisst slutter babyen å gråte på et eller annet tidspunkt, men bare fordi nervesystemet deres stenger ned: De får ikke hjelp uansett. Det er tryggere å være stille. Mange foreldre er redde for at hvis de plukker...

Hei kjære,  Forrige uke skrev jeg at jeg har gjort meg sjøl sjuk. Men hva mener jeg med det? Jeg mener at jeg har pressa kroppen min langt forbi tålegrensene sine, for å gjøre andre mennesker til lags. For å føle meg trygg. For å være verdt å elske. Jeg mener at kroppen min brukte vondter, magefølelser og angst, for å si: Hei, Kaja! Dette funker ikke for deg! Men jeg hørte ikke etter og fortsatte...

Hei kjære Det slo meg her på morgenkvisten at jeg har brukt ekstremt mye tid på å vente på andre. Spesielt på kjærester. Men også på at noen skal komme og finne meg. Gi meg en mulighet. Eller en tillatelse. Til å være hele meg. Gjøre det jeg drømmer om. Jeg har sittet og sett med misunnelse på mennesker som tilsynelatende lever liv jeg drømmer om, og lurt på hvorfor dem og ikke jeg. Jeg har skjøve...

Stadig mere nytt liv I Fyllepennen min er tom igjen. Jeg er overraska. Jeg fylte den i går morges. Selv på gode skrivedager er det sjelden jeg tømmer en hel penn. Jeg tenker på Neil Gaiman som alltid fyller to fyllepenner før dagen begynner. Hver penn med sin egen farge. Når han blar tilbake gjennom notatboken, kan han raskt se om han har hatt en god skrivedag eller ikke. På en god skrivedag har h...

Jeg våkner av meg selv. Tidligere enn på lenge. Før vekkerklokka til M. Jeg blir her, tenker jeg. Har det ikke travelt, selv om hjernen prøver å lure meg. «Du burde», sier den. «Du burde, du burde, du burde!» «Jeg burde bli her litt», svarer jeg. «Nyte dette øyeblikket uten å måtte haste avgårde. Nyte varmen fra dyna mot huden. Det gryende dagslyset som så vidt klarer å presse seg gjennom glipene...

Om å slette I Jeg sletter skriver og sletter sletter og sletter begynner på nytt og sletter II Jeg sletter ord tanker, historier sletter hundretusen liv i synapsene bak smilet det rolige blikket III En gammel elsker sa det er skummelt når jeg tar telefonen midt i en krangel og sletter alt det vonde med en stemme som sier at alt er bra så til og med han nesten tror på det IV Vivian Gornick kaller d...

I Jeg blir lagt inn på nevrokirurgisk. Det er bare et lite inngrep, en kikhullsoperasjon inn i kjeveleddet jeg ikke klarer å åpne, og som verker når jeg prøver, verker når jeg ikke prøver. Hele inngrepet skal ta førti minutter, men de legger meg i full narkose. Da jeg våkner igjen har jeg latterkrampe. Jeg føler meg tåpelig. Prøver å trykke latteren ned igjen. Lurer på hva de må tenke om meg, de a...

I Jeg er en dårlig plantemamma. Jeg er en bedre plantemamma nå, enn da jeg skrev «Det som vokser» for over to år siden, men jeg er en dårlig plantemamma. Noen av plantebabyene har svidde tupper på bladene (når sant skal sies, har de fleste svidde tupper på bladene), noen har gule blader fordi jeg vanner dem for mye, og noen henger med geipen fordi jeg vanner for lite. Men de lever. Alle sammen. De...

Forrige uke slettet jeg alt innholdet på Instagram-profilen min. Den var blitt som en favorittkjole som var blitt for trang: Du blir litt lei deg når du ser den henge i skapet, og enda mer lei deg hver gang du prøver å ta den på deg igjen. Jeg er blitt en annen. Eller kanskje er jeg akkurat den samme. Jeg hører bare bedre etter. Jeg vet at en god del av dere som følger meg på Instagram, gjør det f...

Det tar den tiden det tar. Noen ganger skulle vi ønske at det gikk raskere. Noen ganger skulle vi ønske at det gikk saktere. Noen ganger kunne vi kanskje ha gjort det litt raskere, så vi fikk mer tid til det vi vil skal vare. Noen ganger gjør vi ting raskere, jobber lengre dager, bare for å oppleve at det vi vil bli ferdig med, bare vokser seg større. Andre ganger gjør vi ting saktere, for å slipp...

Hvordan stoler man på at ting ordner seg? Hvordan slipper man taket, og tillater at ting kan skje, uten å måtte tvinge dem? Jeg er 40 år, 1 måned og 11 dager og jeg er blitt til en tanks. Et pansret militært kjøretøy som dundrer blindt frem gjennom livet. Metallet som et skjold rett under huden. Så hardt og stramt at det nesten ikke går an å puste. Jeg har ingen tillit til at ting ordner seg. Jeg...

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et brev fra arkivet om små bokstaver og hvorfor jeg skriver. 1. jeg er visst her for å lære folk å elske livet står det i notatboka ingen advarsel husker ikke at jeg skrev det at jeg var så stor mellom små bokstaver. 2. jeg skriver fordi jeg var ni og notatboka var den eneste som lytta selv om jeg løy fordi jeg liker det det f...

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev om frykt og å være seg selv.  Jeg er redd.  Redd for å ikke være god nok.  Flink nok.  Nyttig nok.  Jeg er redd for at hvis ikke jeg ordner det, så kommer ingen til å ordne det. Redd for at du skal gå en annen vei, hvis ikke jeg er bærer deg, denne veien. Redd for å ikke kunne gå selv, for ikke du, ikke noen kom...

 Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et brev fra arkivet om å elske seg selv.  Hva ville jeg gjort hvis jeg elsket meg selv? Jeg beklager om det blir litt i svulstigste laget for deg, men jeg håper du er med fortsatt, for dette er viktig. Hvis du elsket deg selv, hvis du ønsket deg selv alt godt, med en sånn riktig djup og betingelsesløs  kjærlighet, hva ville d...

Da jeg var 18 sa en kompis at jeg måtte spesialisere meg. Da jeg var 36 sa en tidligere kollega at det ikke virka som om jeg helt hadde landa. Forrige uke søkte jeg på fire vidt forskjellige jobber. Bredden min er spesialiteten min. Men hvordan selger du det? Selv som forfatter spesialiserer jeg meg ikke. Det er leken med formater og temaer og ord som driver meg. Det å lære noe nytt. Det å forstå...