Hei kjære

Hva er meninga med livet? I Jeg veit ikke. II Jeg veit ikke. Men jeg spurte nettopp noen mennesker jeg er glad i om de kunne svare på noen spørsmål om meg. Det var en del av et kurs jeg går på, og et av spørsmålene var hva de trodde var formålet med livet mitt. (Et annet spørsmål var hva de synes er vanskelig med å ha en relasjon til meg, men vi kan spare dét til en annen gang!) Ikke én av dem jeg...

– Slipp, slipp, slipp, slipp, sier kiropraktoren. Hun dytter fingeren hardt inn i enda en av de steinharde musklene mine. Alt henger sammen med alt. Kjeven og skuldrene og mellomgulvet og hofteleddsbøyerne. Får ikke fikset bare det ene. Drar du i én tråd, rakner alt. Jeg prøver å konsentrere meg om å trekke pusten dypt, lete etter noe å slippe tak i, men alt vil bare trekke seg sammen, og tårene p...

I Jeg våkna sint. Jeg våkna fresende. Jeg våkna og innså at jeg har ligget og kjent på det store deler av natten. … 04:38 05:16 05:27 … Kjent min rettferdige harme dirre gjennom rommet. Men hva faen er jeg sint for? Hva faen er det jeg vil endre? (Det korte svaret? Alt.) (Det lengre svaret/akkurat nå? Vet ikke.) II Store deler av livet har jeg frykta sinne. Sinne er usaklig. Urimelig. Uforutsigbar...

I Her forleden dag, lot jeg være å lese i en selvutviklingsbok, og satte på en komedie på tv i stedet. Det høres kanskje ganske normalt ut, men jeg er en selvutviklingsjunkie. Jeg kan ikke huske en tid i livet mitt hvor jeg ikke har vært opptatt av å få det bedre, gjøre bedre, være bedre. Noe av det er drevet av en genuin interesse for hva det vil si å være menneske og bidra i verden, og noe av de...

Jeg sitter sammenkrøket i sofaen til en venninne. Venninnen er ikke her. Det står en rørlegger på badet i annen etasje, men det har ingenting med meg å gjøre. Han vil meg ingenting, og det er det heller ingen andre som vil disse få timene. Dette er stjålen tid. Og jeg skyndter meg. Tankene skyndter seg. Gjennom kroppen, fra den indre stemmen, til det indre øret og ut gjennom fingrene. Ned på tasta...

Jeg skjønner at du vil ha et svar. To streker under svaret. At det er trygt å ha en plan. En tidsfrist. En entydig fremgangsmåte. Og at det er fristende å jage etter alle disse tingene nå når du står her og ikke vet. Jeg skjønner at uroen vokser i brystkassa, og at den uroen sier at du må skyndte deg å vite. For gode folk de vet. Smarte folk vet. Vellykkede folk vet. Gjør de ikke? Og du vil jo ogs...

Jeg har grublet denne uken. Forrige helg traff jeg en venninne og forfatterkollega som ble helt satt ut da jeg introduserte henne som nettopp det. Kollegaen min har gitt ut én bok, akkurat som meg, men følte ikke at hun hadde lov til å kalle seg forfatter. Det var én ting med meg, som hun mener lever forfatterlivet, men hun som har en helt vanlig åtte-til-fire-jobb det var noet annet. Og jeg kom p...

S forteller om en kunde som drømmer om å skrive bok. Men hun kan ikke skrive bok sier hun. Hun kan ikke skrive bok, fordi hun ikke har tid til å sette seg ned, uforstyrret, og skrive hele greia i ett. Hun har ikke hele uker, hele måneder, til å fordype seg. Og dessuten har hun barn. Jeg får lyst til å gi henne en klem. Jeg drømmer også om uoverskuelige vidder av tid. Og jeg lurer på hva jeg hadde...

Ett skritt Ikke hele reisen ikke engang halve du trenger ikke engang å gå på bussen du trenger bare å løfte den der foten din og sette den ned igjen, litt lenger unna litt nærmere det du vil ha og hvis du ikke vet så ta et skritt i hver retning du er langt unna spagaten ennå, kjenn hva som føles godt vondt likegyldig viktig ta et skritt til bort fra det likegyldige mot det viktige (gode? vonde?) *...

Klokka er 14:30 når jeg lukker døra til kontoret. Jeg føler at jeg gjør noe galt. At jeg burde jobbe. Minst til 16. Helst til 17. Men dette er grunnen til at jeg driver for meg selv. At jeg kan styre min egen tid. At jeg kan gjøre mer av de tingene jeg liker, følge min egen rytme. Reise og jobbe andre steder. Også glemmer jeg det. Akkurat som at jeg glemmer at et forhold ikke må se ut på en bestem...

Da jeg var fjorten hadde jeg en stor krangel med faren min. Jeg drømte om å søke på kunstskole, men han ble helt fra seg, og mente at jeg med mine karakterer burde bli noe. Revisor for eksempel. Jeg husker jeg kom hjem til moren min helt oppløst i tårer – Alle er så opptatt av at jeg skal  bli  noe, sa jeg. – Kan de ikke se at jeg ER? Toogtyve år seinere og jeg må stadig la ungdomsversjonen av meg...

Sola har snudd. Sola har snudd. Den har det. Det er snart en måned siden. Her i Oslo er dagen 44 minutter lenger enn på solsnu. Det føles som ingenting. Jeg vet at det er sånn. Hvert år er det sånn. Jeg feirer at sola snur, og det er virkelig noe å feire, jeg synes det, men det er disse ukene, når jula er over og det fortsatt er lenge igjen til vi merker at sollyset kommer tilbake, det er disse uk...

I Har ikke et barndomshjem et sted der jeg og alle søsknene mine sprang barbeint gjennom vannsprederen et sted hvor unga våre skal gjøre det (hvis vi får unger da) et sted hvor jeg veit at slik er sommeren slik er høsten vinteren slik er våren Jeg har bruddstykker mellomlandinger balkongkasser rundt røttene for å stoppe dem fra å spre seg vokse for dypt lette å ta med seg henge opp igjen på nye st...

Jeg hadde satt alarmen på klokka 7. Ikke som et nyttårsforsett, men fordi det føltes på tide å komme inn igjen i en rytme. Inn igjen i et rom som er stort og stille nok til at det er plass til tankene mine der, og mulig å høre dem. Klokken 05:16 våkner jeg av at en av bøkene fra bokhyllen over sengen treffer meg i ansiktet. «Hva vil du nå?» tenker jeg. «Hva er det du vil at jeg skal legge merke ti...

når jeg skriver dette er det den siste dagen jeg puster ut sender teksten over en usynlig terskel i tiden mot deg puster inn den første dagen puster inn håp fordi jeg heller vil glede meg enn å aldri bli skuffa fordi jeg trenger et lys å gå mot midt i dette nået midt i dette nået pakker jeg sammen en bylt av fortid av det som skal nære meg for hvert skritt for hvert nå inn i fremtiden jeg pakker o...

I morgen er det siste dag i 2022, og jeg vil benytte anledningen til å takke for følget så langt. 52 nye brev har det blitt. Snart 250 totalt. Hvem skulle trodd det våren 2018? I dag har jeg samlet noen spørsmål for å se oss litt tilbake, og kanskje minne oss selv på hva vi ønsker å ta med oss videre inn i det nye året. Les dem og la dem leve i deg, eller finn frem en notatbok og skriv svarene din...

I Fra flyvinduet ser jeg først de syv søstre badet i sol. Skyene har sprukket opp akkurat her, og fjellene ligger og ser utover havet. Lovund kan ikke være mange minuttene unna. Hvis vi er heldige er det klart hele veien ut dit. Klokka er 12:05. Havet er stille. Båtene går. Men selv om vi kan se øya her oppefra, kommer vi ikke til å være der ute før 21:20. Ført må vi ned i Bodø og vente i fire tim...

I Det skjer over natten. Plutselig er kunstig intelligens i ferd med å ta over alle jobbene våre. Hva skal vi med forfattere, programmerere, advokater og skoleelever, når vi kan fore spørsmålene og kravene våre til en robot og slutte å tenke selv? Det er i hvert fall slik det fremstår overalt hvor jeg snur meg på sosiale medier og i nyhetene. De som er positive klapper i hendene og sier at nå er d...

Om høye terskler og feiring. I «Heeeey! So what’s up?» Roxana strekker armene over hodet på skjermen foran meg. Roxana bor i Bucuresti. Hun er tekstforfatter, skriver på en roman og driver sin egen lille bedrift. Akkurat som meg. Hver onsdag de siste 3,5 årene har vi sjekket inn med hverandre. Hva har vi gjort den siste uka? Hva er planen for den neste? Hun kaller oss accounta-buddies. «Not much»,...

Hei kjære La oss feire, nå når vi nærmer oss slutten av året. La oss stoppe opp og sette navn på alle de gode tingene som skjedde i 2022. Alt vi fikk til. Alt som var fint. Selv om det føles smått. Selv om det er mye vi ønsker skulle vært annerledes. Bedre. Mere. Du er et helt fantastisk menneske. Selv med all den motgangen du har møtt i året som har gått, så er du her fortsatt. Du klarte det. Et...

I Jeg spør psykologen om hun kan hypnotisere meg. Hver morgen våkner jeg utkjørt. Tennene sammenbitt gjennom hele natta. Tunga pressa hardt opp i ganen. Jeg kan ikke bruke bittskinnen min, for bittet mitt er blitt åpent, og kjeven har låst seg så jeg nesten ikke klarer å spise brødskiver engang. Ikke at jeg liker brødskiver. Men de er myke. Jeg lurer på om det er en bryter å trykke på inni hjernen...

Har du hørt om gråtekur? Da jeg var liten, var det vanlig å la babyer gråte seg i søvn for at de skulle lære seg å sove aleine. Nyere forskning har vist at gråtekurer kan være skadelige. Javisst slutter babyen å gråte på et eller annet tidspunkt, men bare fordi nervesystemet deres stenger ned: De får ikke hjelp uansett. Det er tryggere å være stille. Mange foreldre er redde for at hvis de plukker...

Hei kjære,  Forrige uke skrev jeg at jeg har gjort meg sjøl sjuk. Men hva mener jeg med det? Jeg mener at jeg har pressa kroppen min langt forbi tålegrensene sine, for å gjøre andre mennesker til lags. For å føle meg trygg. For å være verdt å elske. Jeg mener at kroppen min brukte vondter, magefølelser og angst, for å si: Hei, Kaja! Dette funker ikke for deg! Men jeg hørte ikke etter og fortsatte...

Hei kjære Det slo meg her på morgenkvisten at jeg har brukt ekstremt mye tid på å vente på andre. Spesielt på kjærester. Men også på at noen skal komme og finne meg. Gi meg en mulighet. Eller en tillatelse. Til å være hele meg. Gjøre det jeg drømmer om. Jeg har sittet og sett med misunnelse på mennesker som tilsynelatende lever liv jeg drømmer om, og lurt på hvorfor dem og ikke jeg. Jeg har skjøve...

Stadig mere nytt liv I Fyllepennen min er tom igjen. Jeg er overraska. Jeg fylte den i går morges. Selv på gode skrivedager er det sjelden jeg tømmer en hel penn. Jeg tenker på Neil Gaiman som alltid fyller to fyllepenner før dagen begynner. Hver penn med sin egen farge. Når han blar tilbake gjennom notatboken, kan han raskt se om han har hatt en god skrivedag eller ikke. På en god skrivedag har h...