Hei kjære

Jeg har akkurat lagt meg under dyna hjemme hos mamma, og her ligger jeg og tenker på hva det er som gjør noe til et hjem.  Er det stedet i seg selv? Er det folka som bor der? Er det gjenstandene som fyller rommene? Har du et barndomshjem? Jeg har ikke det. Helt fra jeg var liten har vi flyttet rundt, både i området rundt Bergen, og ellers i landet. Hjem har blitt en relativ ting. Det er der jeg sk...

Skjærtorsdag var det snø i lufta da jeg våkna. Stadig flere filler. Stadig større filler. Jeg krabba opp i sofaen, misfornøyd med at påskeværet fra de siste dagene plutselig var erstattet av dette. I det minste var det så varmt at snøen ikke la seg. Snøfnuggene var alle på vei mot den samme skjebnen: et litt for varmt underlag og smeltedøden. På engelsk har de et uttrykk: You’re not a special snow...

Smilet er plassert i munnen/på munnen/rundt munnen. Er munnen? Likevel ser jeg at den eldre kvinnen med krykker smiler bak munnbindet da jeg holder døra åpen for henne. «Nå var det bra du kom,» sier hun, «hvis ikke hadde jeg ikke fått opp døra. Det er ubehagelig med disse munnbindene, men jeg får vel bruke det, så jeg ikke får kjeft.»  Jeg har ikke vært ute blant folk på snart en uke. Jeg har vært...

Har jeg lov til å sørge over dette, lurer du kanskje på. Det er klart du har. Bare det at du stiller spørsmålet viser at du sørger. Så sørg. Gråt gråten. Krøll deg sammen til en ball på sofaen. Vær skuffa. Over det som ikke ble. Eller det som ble sånn det ikke skulle bli. Kjenn det skylle gjennom kroppen. For du kan ikke legge lokk på havet. Hvis noe av dette er ufornuftig, så er det at du tror du...

I Hver morgen, i stolen, foran vinduene. «Jeg vil sove», skriver jeg. Hver eneste morgen. Selv om jeg har sovet nok. Selv om jeg har våknet uten alarm. Jeg skriver disse ordene uten å tenke meg om. Hver eneste morgen. Mange ganger hver morgen. «Jeg vil sove, jeg vil sove, jeg vil sove.» Føler meg vel i de øyeblikkene jeg er i ferd med å duppe av. Føler meg vel i mørket. Eller i det skimrende rosao...

Denne uken har jeg fått de første tilbakemeldingene på romanen min, og jeg er håpefull. Jeg tror at dette kan gå. Det er fortsatt lang vei frem til mål. Mye mer som må skrives, og veldig mye som må pusses på og forbedres, men skjelettet er på plass, og skal jeg tro leserne mine, så funker det.  M sammenligner meg med en toppidrettsutøver. Time etter time med intens satsning, uten at man vet om man...

Hei kjære, Tror du tekst kan trøste? I Jeg leiter ofte etter trøst i kunsten. Jeg leiter etter glede, inspirasjon og spenning også, men ofte trøst. I vår og sommer leste jeg «His Dark Materials» av Philip Pullman, fordi pappa var død, og jeg trengte å tro på at vi er mer enn bare kjøttet på kroppene våre, at vi varer lenger enn kjøttet på kroppene våre. Jeg trengte å minne meg selv på at jeg fakti...

Fra stolheisen ser jeg snøen føyke oppover bakkene. Det ser ut som tåken i en skummel fantasyfilm, men sola skinner fra skyfri himmel. Snart skal jeg kjøre fortere enn jeg burde ned igjen. Skiene har skarpe stålkanter som biter seg inn i det harde underlaget. Jeg er aleine, og det er nesten ingen i bakkene. * Abby Wambach sier at hun drev med fotball både for å bli elsket og fordi hun elsket det....

Jeg snakker ofte med folk som vil skrive. Eller gjøre noe annet kreativt. Og som ikke gjør det. Fordi. Og det gjør så vondt i meg. Fordi jeg kjenner alle argumentene. Fordi jeg har vært der før. Fordi jeg ofte er innom der fortsatt, og må ta meg en ordentlig god runde i lokalet for å komme på at jeg ikke hører hjemme der. Ekkoet av ordene ljomer fortsatt i kroppen og hodet: Jeg er for dårlig. Jeg...

Da jeg var 10, 15, 20, 25, 30, 35 ville jeg så gjerne bli noe et stort navn helt, stjerne, best jeg vil fortsatt nå ut men aller helst vil jeg skrive. Aller helst vil jeg ha tid til å sitte med tekoppen om morgenen og se på soloppgangen og fuglene og la meg forundre. Aller helst vil jeg ha tid til å lytte til verden, og hvordan det er å være en kropp, en levende sjel, midt i alt dette. Da jeg var...

Send meg spørsmål og tema du ønsker jeg skal ta opp på Instagram: @kajakvernbakken * – Show, don’t tell, sier de. – Du er best når du er konkret, sier redaktøren min. – Jada, jada, sier jeg. Men jeg vil skrive tanker. Så jeg skriver tanker. Øser dem ned på papiret. Nesten like fort og ustrukturert som de kommer til meg. Og så leser jeg det. Og det går opp et lys. Et sånt aha!-/eureka-øyeblikk, hvo...

Jeg tror jeg vet hvem jeg er sint på, men når jeg går sinnet mitt etter i sømmene, rakner det. Jeg er ikke sint i det hele tatt. Jeg er redd. Og når frykten trekker seg sammen som en liten, glødende kule rett under ribbeina, presser den sylskarpe Wolverine-klør ut over hele kroppen. Gjør den ellers så myke pinnsvinsjela mi om til en drapsmaskin. Jeg trodde jeg visste hvem jeg var sint på, men jeg...

I Natalie Goldberg skriver i Writing Down the Bones, at man bør velge seg en billig notatbok. En bok hvor man ikke er redd for å gjøre feil. På den måten kan man lure seg selv. Så man kan skrive mye og dårlig uten at det koster noe særlig. Fordi å skrive mye er den eneste måten å bli god på. Men jeg elsker notatbøker. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, kunne jeg bruke timevis blant skri...

Jeg har meldt meg på et kurs for å koble om nervesystemet. Regulere det. Gi slipp på det som ikke funker lenger. Angsten sitter så høyt i brystkassa at jeg stresser med å komme i gang, selv om jeg vet at den kanskje viktigste lærdommen i kurset er å føle det du føler. Ikke prøve å bli kvitt det. Ute har snøen lagt seg på trærne. Det har jeg aldri sett at den har gjort før. Ikke her. Inne i byen. I...

Hva er meninga med livet? I Jeg veit ikke. II Jeg veit ikke. Men jeg spurte nettopp noen mennesker jeg er glad i om de kunne svare på noen spørsmål om meg. Det var en del av et kurs jeg går på, og et av spørsmålene var hva de trodde var formålet med livet mitt. (Et annet spørsmål var hva de synes er vanskelig med å ha en relasjon til meg, men vi kan spare dét til en annen gang!) Ikke én av dem jeg...

– Slipp, slipp, slipp, slipp, sier kiropraktoren. Hun dytter fingeren hardt inn i enda en av de steinharde musklene mine. Alt henger sammen med alt. Kjeven og skuldrene og mellomgulvet og hofteleddsbøyerne. Får ikke fikset bare det ene. Drar du i én tråd, rakner alt. Jeg prøver å konsentrere meg om å trekke pusten dypt, lete etter noe å slippe tak i, men alt vil bare trekke seg sammen, og tårene p...

I Jeg våkna sint. Jeg våkna fresende. Jeg våkna og innså at jeg har ligget og kjent på det store deler av natten. … 04:38 05:16 05:27 … Kjent min rettferdige harme dirre gjennom rommet. Men hva faen er jeg sint for? Hva faen er det jeg vil endre? (Det korte svaret? Alt.) (Det lengre svaret/akkurat nå? Vet ikke.) II Store deler av livet har jeg frykta sinne. Sinne er usaklig. Urimelig. Uforutsigbar...

I Her forleden dag, lot jeg være å lese i en selvutviklingsbok, og satte på en komedie på tv i stedet. Det høres kanskje ganske normalt ut, men jeg er en selvutviklingsjunkie. Jeg kan ikke huske en tid i livet mitt hvor jeg ikke har vært opptatt av å få det bedre, gjøre bedre, være bedre. Noe av det er drevet av en genuin interesse for hva det vil si å være menneske og bidra i verden, og noe av de...

Jeg sitter sammenkrøket i sofaen til en venninne. Venninnen er ikke her. Det står en rørlegger på badet i annen etasje, men det har ingenting med meg å gjøre. Han vil meg ingenting, og det er det heller ingen andre som vil disse få timene. Dette er stjålen tid. Og jeg skyndter meg. Tankene skyndter seg. Gjennom kroppen, fra den indre stemmen, til det indre øret og ut gjennom fingrene. Ned på tasta...

Jeg skjønner at du vil ha et svar. To streker under svaret. At det er trygt å ha en plan. En tidsfrist. En entydig fremgangsmåte. Og at det er fristende å jage etter alle disse tingene nå når du står her og ikke vet. Jeg skjønner at uroen vokser i brystkassa, og at den uroen sier at du må skyndte deg å vite. For gode folk de vet. Smarte folk vet. Vellykkede folk vet. Gjør de ikke? Og du vil jo ogs...

Jeg har grublet denne uken. Forrige helg traff jeg en venninne og forfatterkollega som ble helt satt ut da jeg introduserte henne som nettopp det. Kollegaen min har gitt ut én bok, akkurat som meg, men følte ikke at hun hadde lov til å kalle seg forfatter. Det var én ting med meg, som hun mener lever forfatterlivet, men hun som har en helt vanlig åtte-til-fire-jobb det var noet annet. Og jeg kom p...

S forteller om en kunde som drømmer om å skrive bok. Men hun kan ikke skrive bok sier hun. Hun kan ikke skrive bok, fordi hun ikke har tid til å sette seg ned, uforstyrret, og skrive hele greia i ett. Hun har ikke hele uker, hele måneder, til å fordype seg. Og dessuten har hun barn. Jeg får lyst til å gi henne en klem. Jeg drømmer også om uoverskuelige vidder av tid. Og jeg lurer på hva jeg hadde...

Ett skritt Ikke hele reisen ikke engang halve du trenger ikke engang å gå på bussen du trenger bare å løfte den der foten din og sette den ned igjen, litt lenger unna litt nærmere det du vil ha og hvis du ikke vet så ta et skritt i hver retning du er langt unna spagaten ennå, kjenn hva som føles godt vondt likegyldig viktig ta et skritt til bort fra det likegyldige mot det viktige (gode? vonde?) *...

Klokka er 14:30 når jeg lukker døra til kontoret. Jeg føler at jeg gjør noe galt. At jeg burde jobbe. Minst til 16. Helst til 17. Men dette er grunnen til at jeg driver for meg selv. At jeg kan styre min egen tid. At jeg kan gjøre mer av de tingene jeg liker, følge min egen rytme. Reise og jobbe andre steder. Også glemmer jeg det. Akkurat som at jeg glemmer at et forhold ikke må se ut på en bestem...

Da jeg var fjorten hadde jeg en stor krangel med faren min. Jeg drømte om å søke på kunstskole, men han ble helt fra seg, og mente at jeg med mine karakterer burde bli noe. Revisor for eksempel. Jeg husker jeg kom hjem til moren min helt oppløst i tårer – Alle er så opptatt av at jeg skal  bli  noe, sa jeg. – Kan de ikke se at jeg ER? Toogtyve år seinere og jeg må stadig la ungdomsversjonen av meg...