Hei kjære

Støtt podcasten her. Gi meg et svar  har jeg lyst til å skrike til gud universet stjernene kortene pendelen hjertet mitt magen   Bare si meg hva jeg vil hvor jeg skal hva som er bra for meg Hvorfor vet jeg ikke? Hvorfor håper jeg at det skal bli bedre? Neste gang Men jeg trenger ikke et svar Jeg trenger en stemme Jeg trenger et mot til å bruke den stemmen Jeg trenger ord å fylle stemmen med Nei, t...

Gi din støtte til podcasten her. I Jeg tåler ikke koffein. Ikke fra te engang. Jeg får hjertebank og blir stressa, og når stresset slipper taket blir jeg så sliten at jeg må sove i flere timer for hente meg inn igjen.  Den lokale baristaen har ikke koffeinfri kaffe. Han sier han har besøkt en fabrikk som lager det, og at han ikke vil servere gjestene sine gift.  Han sier han kan lage ristretto. At...

Støtt arbeidet mitt med podcasten her. Jeg øver meg på å si i fra. Jeg øver meg på å be om ting, og ikke bare fikse alt selv. Jeg øver meg på å skrive sci-fi, og lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før, når det er en av de sjangerne jeg leser mest av. Hva er det som gjør at vi ikke slipper oss selv til? Hva er det som gjør at vi tenker at det er greit når andre gjør noe, men ikke når vi gjør d...

Gi din støtte til podcasten her. Har du gjort yoga eller meditert noen gang? Da har du kanskje hørt læreren din snakke om sin egen praksis. Sin yogapraksis. Eller meditasjonspraksis.   Jeg elsker det begrepet. Jeg har elsket det lenge. Og jeg elsker å ha en yogapraksis. Og en meditasjonspraksis. Et løfte om å møte opp og gjøre jobben. Ikke et løfte om å være perfekt. Bare om å møte opp og gjøre jo...

Gi din støtte til podcasten her. Ikke gi opp. Jeg veit det gjør vondt å rive hjertet sitt ut av brystet, holde det foran deg der alle kan se, men ingen vil. Jeg veit det gjør vondt, når ingen møter blikket ditt, når de ser bort fra det bankende hjertet, når de ikke vil stå ved siden av deg i sorgen eller gleden.  Jeg skulle ønske jeg kunne love deg at de på et eller annet tidspunkt kommer til å gj...

Ikke ta deg sammen for all del, ikke denne ene gangen la alt rive gjennom deg all smerten all gleden grin til snørr og tårer  må skrapes av  (men ikke gjør det) le, elsk, hyl når du ikke kan holde det  inni deg lenger ikke hold det inni deg ikke gleden ikke sorgen pakk dem ut   Ikke ta deg sammen ikke, for jeg vil ha alt, så jeg kan våge å gi alt slippe alt Get full access to Hei kjære med Kaja Kv...

Det er ikke inderligheten det er noe i veien med ikke begeistringen eller entusiasmen  det er ikke deg det er noe i veien med når du slynger armene ut i en kjærlighetserklæring til alt som forbløffer deg ved livet og menneskene du møter det deiligste som finnes er å elske smaken av det kalde vannet når munnen er tørr etter en lang tur humlene som kryper helt inn i de blålilla salvieblomstene smile...

Akkurat som vanlig at dagene bli lengre at knoppene spretter akkurat som vanlig at løvetannen presser seg opp og sprer bladene sine utover grusgangen uten at jeg gjør noe med det akkurat som vanlig at jeg glemmer å spise når teksten tar over at jeg glemmer å skrive når jobben tar over at sausen brenner seg i kjelen at røykvarsleren går akkurat som vanlig at hjertet mitt sprekker i disse vårkvelden...

Jeg kjenner følelsen. Når livet oppleves som en tvangstrøye. Så trangt at det er vanskelig å puste. Vanskelig å tenke. Og den eneste måten det virker som om du kan få den av på, er ved å brenne alt.  Jeg kjenner følelsen. Når du tror at den du er, og det du vil, er noe menneskene rundt deg ikke kan tåle. Når du har jobbet så hardt for å gjøre dem til lags, at du ikke har våget å være ærlig om hvem...

Jeg er en sånn som aldri klarer å gjennomføre noen ting.  (men jeg har skrevet ferdig en roman) Jeg er en sånn som ikke klarer å opprettholde en rutine. (men jeg har sendt ut brev hver eneste fredag i snart to år) Jeg er en sånn som ingen kan elske. (men jeg har venner som blir sinna når jeg ikke ber dem om hjelp) Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg tar meg stadig vekk i å si ting, tro ti...

Pack up all my cares and voes, here I go swinging low Bye bye black bird Jeg har pakka kofferten. Om noen timer skal jeg ta toget over fjellet. Jeg gleder meg. Liker å være på vei. Liker å skulle et sted, men ennå ikke være fremme. Alle mulighetene som fortsatt er åpne. Alt håpet. Jeg liker å være utilgjengelig. Mellom. Et sted der ingen forventer noe av meg. Der jeg kan tenke unyttige tanker. La...

I Jeg tror jeg skal skrive én ting, men ender opp med å skrive noe annet. Jeg lener meg inn i ordene og lar dem ta meg med seg, lar dem vise meg hva jeg har å si, i stedet for å insistere på den veien jeg har planlagt. Vi løper på stiene, ordene og jeg, med kvistene piskende i ansiktet, skogbunnen som spinner forbi under føttene, uten at jeg rekker å fokusere. Registrerer bare at den er der, for h...

Jordbærplantene blomstrer. Heggen blomstrer. Syrinen og kastanjen og pæretreet blomstrer. Kirsebærtreet har blomstret av. I pæretreet har et kråkepar bygget reir. Og spurven spiser mosen som har spredt seg i en av balkongkassene mine. Ingen ting er bedre enn å være akkurat her. I stedet er jeg timer, dager, uker inn i fremtiden. I en verden jeg ikke kan vite noe om. En verden jeg ikke ennå kan gjø...

*Beklager bakgrunnsstøy i dagens episode. Naboen flytter.* Det jeg har lært   igjen lukker jeg døra dette er ikke for meg ikke dette heller og jeg trodde jeg skulle føle lettelse men jeg føler bare sårhet sorg over det som ikke ble trang til å snu i døra, si vent jeg har ombestemt meg men jeg har lært at hvis jeg åpner nevene slipper taket, frykten, deg at noe alltid blir liggende i  håndflata gul...

Jeg vet at du har lovet. Men livet skjer. Ting endrer seg. Og når du innser at du har tatt på deg for mye, har du lov, og til og med plikt til å si at det ikke går mer.  Jeg vet at det føles som et nederlag å gi slipp. Å innrømme at det blir for mye, selv for deg. Men det burde være en seier. Burde ikke du, og kroppen din, kunne stole like mye på deg, mer på deg, enn hvem som helst andre? Jeg vet...

Jeg sitter i stillhet. Venter.  Jeg går. Jeg lener meg mot dørkarmen og ser. Innover i fjorden. Ut på havet. Venter. Stoler på at det som skal komme kommer. Venter. Stoler ikke på at det som skal komme kommer. Venter likevel. Jeg har tid til å vente. Tid til å lage dette rommet. Tid til å lene meg på stillheten.  Venter på et fnugg av en innsikt. Et ord som skal begynne å forme seg. En setning. En...

Du kan gjøre alt. Jeg vet at du kan. Du er rå. Men du kan ikke gjør alt samtidig. Selv ikke du kan det. Du trenger også pusterom som er fylt med ingenting. Du trenger nedetid. Du trenger at noen tar vare på deg, også. Du trenger at dagen ikke bare er fylt av gjøre-gjøre, burde-burde.  Du kan lykkes. Jeg vet at du kan. Du er talentfull. Og rå. Men du kan ikke lykkes med alle tingene samtidig. Selv...

Livet kan deles inn i fire kategorier: 1. Det som er viktig og som haster 2. Det som er viktig, men som ikke haster 3. Det som ikke er viktig, men som haster 4. Det som verken er viktig eller haster.  Hvem sa at livet er vanskelig?   Ofte blir vi slukt av de tingene som haster. Uansett om de er viktige eller ikke. Det kan være slikt som ulykker, dødlinjer på jobben og henting i barnehagen (som all...

Hei kjære Jeg vet du er redd for å ikke høre til. For å ikke være bra nok. Eller for å være så annerledes at ingen vil ha deg.  Jeg vet du har prøvd å passe inn. File ned de skarpe kantene. De som gjør at du stikker deg ut. Men før du fjerner dem alle sammen vil jeg bare si at det også er der at lyset reflekteres og brytes. Det er der regnbuen trer frem. I alt det som er rart ved deg. Annerledes....

Hei kjære, Jeg håper du har hatt en fin uke.  Jeg har brukt deler av uken på å tenke på dette med å ta plass. På onsdag var jeg nemlig og så dokumentaren om Silvana Imam. Og det var en opplevelse jeg ikke unner noen å være foruten. Den er vond og fin og den gir meg kamplyst. Imam er kvinne, skeiv og innvandrer med muslimsk bakgrunn, bare for å velge noen av de merkelappene man kan sette på henne....

Hva skjer med deg når du er stressa?  Hvor kjenner du det i kroppen? Hva skjer i huet? Jeg stenger ned.  Og skrur på.  De ti ekstra girene jeg har. De som sier at hvis jeg bare biter tenna sammen og bøyer nakken, så kommer jeg til å komme gjennom til den andre siden. Fordi jeg må komme gjennom til den andre siden. Må levere. Må prestere. Fort. Og jeg glemmer å gjøre alt det som er godt for meg. Gl...

Om hvile (igjen) I «Du trenger ikke å gjøre noe for å fortjene hvile. Hvile er premien du får for å være til.»  II Sitatet over leste jeg ett eller annet sted for ikke så lenge siden. Jeg kan ikke huske hvem som har skrevet det, men det er en tanke som har kvernet rundt i hodet mitt siden den gang. Hvile er premien min. Og ikke en premie for alt jeg har gjort. Den er min uansett. Og jeg synes det...

Det føles som om alt er en ting som må krysses av lista. Noe å bli ferdig med.  Selv det å slappe av. Kryss. Neste! Kryss. Neste! Som om selve det å leve er blitt en serie med gjøremål. Noe å bli ferdig med. Men jeg trenger ikke å bli ferdig med å leve. Vil ikke være ferdig med å leve. Ikke på lenge ennå. Vil ikke haste stadig videre. Søsteren sier at det er merkelig hvordan vi har skrudd sammen s...

For noen dager siden kom jeg over et sitat av Seth Godin hvor han sier at han aldri får skrivesperre fordi han skriver slik han snakker, og påstår at «No one ever gets talker´s block». Heldige Seth Godin. Jeg får ofte snakkesperre. Langt oftere enn jeg får skrivesperre. Når jeg skriver vet jeg at jeg kan gå tilbake og redigere teksten helt til den sier det jeg vil den skal si. Jeg kan skrive #1000...

Hvor gnager det? Hva er det som irriterer deg? Hva er det du har lyst til å endre? Helst i går?   Hender det du lager trøbbel som egentlig ikke er der?  At du konsentrerer deg om alt som er feil med garderoben, fordi det ikke gjør like vondt som å innrømme at forholdet ditt ikke funker lenger.  At du konsentrerer deg om alt som er feil med jobben, selv om det er helsa di som trenger omsorg.  At du...