Hei kjære

Jeg vet at du har lovet. Men livet skjer. Ting endrer seg. Og når du innser at du har tatt på deg for mye, har du lov, og til og med plikt til å si at det ikke går mer.  Jeg vet at det føles som et nederlag å gi slipp. Å innrømme at det blir for mye, selv for deg. Men det burde være en seier. Burde ikke du, og kroppen din, kunne stole like mye på deg, mer på deg, enn hvem som helst andre? Jeg vet...

Jeg sitter i stillhet. Venter.  Jeg går. Jeg lener meg mot dørkarmen og ser. Innover i fjorden. Ut på havet. Venter. Stoler på at det som skal komme kommer. Venter. Stoler ikke på at det som skal komme kommer. Venter likevel. Jeg har tid til å vente. Tid til å lage dette rommet. Tid til å lene meg på stillheten.  Venter på et fnugg av en innsikt. Et ord som skal begynne å forme seg. En setning. En...

Du kan gjøre alt. Jeg vet at du kan. Du er rå. Men du kan ikke gjør alt samtidig. Selv ikke du kan det. Du trenger også pusterom som er fylt med ingenting. Du trenger nedetid. Du trenger at noen tar vare på deg, også. Du trenger at dagen ikke bare er fylt av gjøre-gjøre, burde-burde.  Du kan lykkes. Jeg vet at du kan. Du er talentfull. Og rå. Men du kan ikke lykkes med alle tingene samtidig. Selv...

Livet kan deles inn i fire kategorier: 1. Det som er viktig og som haster 2. Det som er viktig, men som ikke haster 3. Det som ikke er viktig, men som haster 4. Det som verken er viktig eller haster.  Hvem sa at livet er vanskelig?   Ofte blir vi slukt av de tingene som haster. Uansett om de er viktige eller ikke. Det kan være slikt som ulykker, dødlinjer på jobben og henting i barnehagen (som all...

Hei kjære Jeg vet du er redd for å ikke høre til. For å ikke være bra nok. Eller for å være så annerledes at ingen vil ha deg.  Jeg vet du har prøvd å passe inn. File ned de skarpe kantene. De som gjør at du stikker deg ut. Men før du fjerner dem alle sammen vil jeg bare si at det også er der at lyset reflekteres og brytes. Det er der regnbuen trer frem. I alt det som er rart ved deg. Annerledes....

Hei kjære, Jeg håper du har hatt en fin uke.  Jeg har brukt deler av uken på å tenke på dette med å ta plass. På onsdag var jeg nemlig og så dokumentaren om Silvana Imam. Og det var en opplevelse jeg ikke unner noen å være foruten. Den er vond og fin og den gir meg kamplyst. Imam er kvinne, skeiv og innvandrer med muslimsk bakgrunn, bare for å velge noen av de merkelappene man kan sette på henne....

Hva skjer med deg når du er stressa?  Hvor kjenner du det i kroppen? Hva skjer i huet? Jeg stenger ned.  Og skrur på.  De ti ekstra girene jeg har. De som sier at hvis jeg bare biter tenna sammen og bøyer nakken, så kommer jeg til å komme gjennom til den andre siden. Fordi jeg må komme gjennom til den andre siden. Må levere. Må prestere. Fort. Og jeg glemmer å gjøre alt det som er godt for meg. Gl...

Om hvile (igjen) I «Du trenger ikke å gjøre noe for å fortjene hvile. Hvile er premien du får for å være til.»  II Sitatet over leste jeg ett eller annet sted for ikke så lenge siden. Jeg kan ikke huske hvem som har skrevet det, men det er en tanke som har kvernet rundt i hodet mitt siden den gang. Hvile er premien min. Og ikke en premie for alt jeg har gjort. Den er min uansett. Og jeg synes det...

Det føles som om alt er en ting som må krysses av lista. Noe å bli ferdig med.  Selv det å slappe av. Kryss. Neste! Kryss. Neste! Som om selve det å leve er blitt en serie med gjøremål. Noe å bli ferdig med. Men jeg trenger ikke å bli ferdig med å leve. Vil ikke være ferdig med å leve. Ikke på lenge ennå. Vil ikke haste stadig videre. Søsteren sier at det er merkelig hvordan vi har skrudd sammen s...

For noen dager siden kom jeg over et sitat av Seth Godin hvor han sier at han aldri får skrivesperre fordi han skriver slik han snakker, og påstår at «No one ever gets talker´s block». Heldige Seth Godin. Jeg får ofte snakkesperre. Langt oftere enn jeg får skrivesperre. Når jeg skriver vet jeg at jeg kan gå tilbake og redigere teksten helt til den sier det jeg vil den skal si. Jeg kan skrive #1000...

Hvor gnager det? Hva er det som irriterer deg? Hva er det du har lyst til å endre? Helst i går?   Hender det du lager trøbbel som egentlig ikke er der?  At du konsentrerer deg om alt som er feil med garderoben, fordi det ikke gjør like vondt som å innrømme at forholdet ditt ikke funker lenger.  At du konsentrerer deg om alt som er feil med jobben, selv om det er helsa di som trenger omsorg.  At du...

Jeg har akkurat lagt meg under dyna hjemme hos mamma, og her ligger jeg og tenker på hva det er som gjør noe til et hjem.  Er det stedet i seg selv? Er det folka som bor der? Er det gjenstandene som fyller rommene? Har du et barndomshjem? Jeg har ikke det. Helt fra jeg var liten har vi flyttet rundt, både i området rundt Bergen, og ellers i landet. Hjem har blitt en relativ ting. Det er der jeg sk...

Skjærtorsdag var det snø i lufta da jeg våkna. Stadig flere filler. Stadig større filler. Jeg krabba opp i sofaen, misfornøyd med at påskeværet fra de siste dagene plutselig var erstattet av dette. I det minste var det så varmt at snøen ikke la seg. Snøfnuggene var alle på vei mot den samme skjebnen: et litt for varmt underlag og smeltedøden. På engelsk har de et uttrykk: You’re not a special snow...

Smilet er plassert i munnen/på munnen/rundt munnen. Er munnen? Likevel ser jeg at den eldre kvinnen med krykker smiler bak munnbindet da jeg holder døra åpen for henne. «Nå var det bra du kom,» sier hun, «hvis ikke hadde jeg ikke fått opp døra. Det er ubehagelig med disse munnbindene, men jeg får vel bruke det, så jeg ikke får kjeft.»  Jeg har ikke vært ute blant folk på snart en uke. Jeg har vært...

Har jeg lov til å sørge over dette, lurer du kanskje på. Det er klart du har. Bare det at du stiller spørsmålet viser at du sørger. Så sørg. Gråt gråten. Krøll deg sammen til en ball på sofaen. Vær skuffa. Over det som ikke ble. Eller det som ble sånn det ikke skulle bli. Kjenn det skylle gjennom kroppen. For du kan ikke legge lokk på havet. Hvis noe av dette er ufornuftig, så er det at du tror du...

I Hver morgen, i stolen, foran vinduene. «Jeg vil sove», skriver jeg. Hver eneste morgen. Selv om jeg har sovet nok. Selv om jeg har våknet uten alarm. Jeg skriver disse ordene uten å tenke meg om. Hver eneste morgen. Mange ganger hver morgen. «Jeg vil sove, jeg vil sove, jeg vil sove.» Føler meg vel i de øyeblikkene jeg er i ferd med å duppe av. Føler meg vel i mørket. Eller i det skimrende rosao...

Denne uken har jeg fått de første tilbakemeldingene på romanen min, og jeg er håpefull. Jeg tror at dette kan gå. Det er fortsatt lang vei frem til mål. Mye mer som må skrives, og veldig mye som må pusses på og forbedres, men skjelettet er på plass, og skal jeg tro leserne mine, så funker det.  M sammenligner meg med en toppidrettsutøver. Time etter time med intens satsning, uten at man vet om man...

Hei kjære, Tror du tekst kan trøste? I Jeg leiter ofte etter trøst i kunsten. Jeg leiter etter glede, inspirasjon og spenning også, men ofte trøst. I vår og sommer leste jeg «His Dark Materials» av Philip Pullman, fordi pappa var død, og jeg trengte å tro på at vi er mer enn bare kjøttet på kroppene våre, at vi varer lenger enn kjøttet på kroppene våre. Jeg trengte å minne meg selv på at jeg fakti...

Fra stolheisen ser jeg snøen føyke oppover bakkene. Det ser ut som tåken i en skummel fantasyfilm, men sola skinner fra skyfri himmel. Snart skal jeg kjøre fortere enn jeg burde ned igjen. Skiene har skarpe stålkanter som biter seg inn i det harde underlaget. Jeg er aleine, og det er nesten ingen i bakkene. * Abby Wambach sier at hun drev med fotball både for å bli elsket og fordi hun elsket det....

Jeg snakker ofte med folk som vil skrive. Eller gjøre noe annet kreativt. Og som ikke gjør det. Fordi. Og det gjør så vondt i meg. Fordi jeg kjenner alle argumentene. Fordi jeg har vært der før. Fordi jeg ofte er innom der fortsatt, og må ta meg en ordentlig god runde i lokalet for å komme på at jeg ikke hører hjemme der. Ekkoet av ordene ljomer fortsatt i kroppen og hodet: Jeg er for dårlig. Jeg...

Da jeg var 10, 15, 20, 25, 30, 35 ville jeg så gjerne bli noe et stort navn helt, stjerne, best jeg vil fortsatt nå ut men aller helst vil jeg skrive. Aller helst vil jeg ha tid til å sitte med tekoppen om morgenen og se på soloppgangen og fuglene og la meg forundre. Aller helst vil jeg ha tid til å lytte til verden, og hvordan det er å være en kropp, en levende sjel, midt i alt dette. Da jeg var...

Send meg spørsmål og tema du ønsker jeg skal ta opp på Instagram: @kajakvernbakken * – Show, don’t tell, sier de. – Du er best når du er konkret, sier redaktøren min. – Jada, jada, sier jeg. Men jeg vil skrive tanker. Så jeg skriver tanker. Øser dem ned på papiret. Nesten like fort og ustrukturert som de kommer til meg. Og så leser jeg det. Og det går opp et lys. Et sånt aha!-/eureka-øyeblikk, hvo...

Jeg tror jeg vet hvem jeg er sint på, men når jeg går sinnet mitt etter i sømmene, rakner det. Jeg er ikke sint i det hele tatt. Jeg er redd. Og når frykten trekker seg sammen som en liten, glødende kule rett under ribbeina, presser den sylskarpe Wolverine-klør ut over hele kroppen. Gjør den ellers så myke pinnsvinsjela mi om til en drapsmaskin. Jeg trodde jeg visste hvem jeg var sint på, men jeg...

I Natalie Goldberg skriver i Writing Down the Bones, at man bør velge seg en billig notatbok. En bok hvor man ikke er redd for å gjøre feil. På den måten kan man lure seg selv. Så man kan skrive mye og dårlig uten at det koster noe særlig. Fordi å skrive mye er den eneste måten å bli god på. Men jeg elsker notatbøker. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, kunne jeg bruke timevis blant skri...

Jeg har meldt meg på et kurs for å koble om nervesystemet. Regulere det. Gi slipp på det som ikke funker lenger. Angsten sitter så høyt i brystkassa at jeg stresser med å komme i gang, selv om jeg vet at den kanskje viktigste lærdommen i kurset er å føle det du føler. Ikke prøve å bli kvitt det. Ute har snøen lagt seg på trærne. Det har jeg aldri sett at den har gjort før. Ikke her. Inne i byen. I...