StoryColab

Nytt år og nye muligheter. Bortsett fra at det ser ganske bekmørkt ut. Så hva gjør man? Hvordan kontakter du et tv-selskap? Hva er det å softpitche? Er det smart å sende en mail med idéen din? Og hva er det tv-produsenter etterlyser når de møtes i sine hemmelige, lukkede klubber i badstuer og kjellere? Hva snakker de om? Og hvorfor svarer de ikke på mailen din?

Forstår vi nordmenn egentlig greia med status? Hvorfor høres skuespillere ut som Carl I. Hagen når de spiller mennesker fra Oslo Vest? Kunne Exit-folka gjort The Crown, eller måtte det en bergenser til? Hvordan skriver man for høystatusroller? Og hvorfor forsøkte Kong Olav å denge Arne med skistaven? 

Vi sliter med scene 212 i en krim som snart skal spilles inn. Skuespillerne venter på manus. Bli med og hør hvorfor scenen lugger og hva vi kan gjøre for å få den bedre.

Vi er rett og slett blodfans av den svenske politiserien fra Malmø av Cilla Jackert og den råeste slutten på en serie vi har sett på lenge. Og så var det den gangen vi lurte skuespillerne på Hotel Cæsar med manus av David Mamet. Og hvordan det er å gå i korridorene hos SVT Drama. I det hele tatt - en ytrestyrt episode med lav selvfølelse og begeistring for hvordan de har det alle andre steder.

Lærebøkene skaper inntrykk av at å skrive tv-drama er struktur, struktur og atter struktur. I virkeligheten er det et kaos av omskrivninger. Hvordan kjennes det ut? Hva er det egentlig som skjer underveis i den konstante tilstanden av omskrivinger? Og hvorfor har de som bestiller ofte en ko-ko forståelse for hva dette handler om i praksis?

The Old Man, Playlist, Den tynne blå linjen og Only murders in the building - fire ypperlige serier som gjør oss glade, men hva er det rent håndverksmessige vi kan lære av dem? Kunne de vært skrevet i Norge? Pluss naturligvis litt om høst, horer og en lytter fra Rogaland (tror vi).

Kristine og Arne er begge rammet av PPS, forsøker å døyve angsten med shopping av kulepenner og selvhypnose. Gamle episoder av Forsyte-sagaen (Tv2 Play) er overraskende freshe. Én av verdens beste pennebutikker ligger i Oslo og verdens beste notisbok er muligens fra Hokksund. Pluss litt om Yoga Nidra, mind sets, nullsumspill og hvorfor du helst ikke vil bli sett med en Moleskine.

Arne og Kristine har gått gjennom søkerlisten til dramasjefstillingen i NRK og mener de har svaret. I tillegg en god del om West Wing, Robert McKees nyeste bok om karakterer - pluss West Wing, TikTok, greske myter, Dramatikerforbundet og en tv-gartner. 

Hva er det som kjennetegner (virkelig) kreative mennesker? Hvilke hacks får hjerner til å bli en bedre skrive- og idémaskin? Virker Ritalin? Hvorfor dreper holdningsdrevet synsing kreative prosesser? Hvordan er det å være hvit hetero og priviligert mann med én fot i graven akkurat nå?  Og er alle skapende mennesker ensomme outsidere, innerst inne?

Kristine og Arne har vært på møte i Dramatikerforbundet hvor de fikk kjeft og skjenn, Arne forsøker å forklare Kristine en håndfull nøkkelbegreper fra avtalene som ingen egentlig skjønner og hva i all verden Norwaco er for noe, uten helt å lykkes. Det er tid for ettertanke, erkjennelse, mer CAPS LOCK og noen velmente ord om velferdstaten, pensjonsordninger og streikeretten. Kristine gjør også rede...

Netflix kræsjer, vil det påvirke norsk bransje? Hva er det Giæver og gjengen driver med og orker vi mer bundling fra Schibsted? Og hva i himmelens navn har skjedd med forhandlingene mellom Produsentforeningen og Dramatikerforbundet, er det en skandale under oppseiling? Og Showrunnerskolen går sin i gang midt oppi alt dette.

Kristine og Arne er midt i en produksjon og gjør seg noen påskerefleksjoner. Hva skulle man ønske man hadde lært tidligere i livet? Litt om Judas, lojalitet, kommunikasjon, møkkaforlag og litt om tv-dramaskolen som spirer og gror - en tumleplass for fremtidige showrunnere? (Produsert av Shuuto/StoryColab Tekniker: Ken Knapstad/Kubrix)

Arne og Kristine diskuterer hvordan man setter kreatørene i sentrum, om man bør stole på produsenter, hvordan man dealer med møkkanmeldelser, og hvor smart det er å tisse i andres halvliter.

Hvilken av de 4 kreative typene er du? Hva har kreativitet med ADHD å gjøre? Eller Aspergers? Skriver man bedre på Ritalin? Kan man dø av turbulens? Er det bare bullshit at alle kan være kreative? Hva er status for Kristines blodsukker, og hva har alt dette med idéer og gjennomføring å gjøre? (Produsert av Shuuto/StoryColab. Tekniker: Ken Knapstad/Kubrix)

Kristine og Arne deler hvordan de dro ned seertallene for TV3 med serien «Rekyl», og andre skamfulle minner man forhåpentligvis har lært noe av. Er negativitet bra? Hva er galt med gladkreativitet og burde vi ikke bli bedre til å dele føkkøps? Kommer Kristine noen gang til å fullføre en bok og har Arne sluttet å tråkke i stykker telefoner i drittsinne? (Produsert av Shuuto/StoryColab. Tekniker: Ke...

Kristine har fått glukosemåler til bursdagen, Arne beklager at han har fornærmet akademikere og vært unyansert, begge forsøker å svare på de vanligste spørsmålene fra folk som vil inn i bransjen og legger opp en pensumliste med det man absolutt bør vite, og ender til slutt opp med idéen om å starte en manusutdanning som skal være gratis.

Om forlag, forfatterstudier, redaktører, forleggere, litteraturpolitikk og om å vente frem tekst. Pluss litt om Zappa, Metaverse og Julian Fellowes mislykkede forsøk på en amerikansk Downton Abbey.

Om veien fra assistent til produsent, linjeavstand, Laurie Hutzler, NRK-resepsjonen, karakterer og plot, finn.no  vs Filmskolen, guruer, "feter" og sånn generelt om karriere.

Vi snakker med Jarle Savio, mangeårig insider i platebransjen, om hva vi kan lære av deres føkkøps. Og litt om blodsukker, Tove Jansson, Spotify, glattceller og kirkebranner i Finland. Pluss et par spådommer for tv-bransjen i året som kommer.

Kristine synes synd på film og tv-studenter og Arne hisser seg opp på akademiseringen av bransjen. Og midt opp i det hele gir vi unge folk gode råd for å få et ben innenfor og jobbe seg oppover. Do’s and Dont’s i tv-bransjen. Og det beste og verste ved 2021 (uten å nevne covid).

Hva er det med dem som lykkes? Hvor raskt merker man at en pitch kan bli noe? Hvorfor har noen bedre gjennomføringsevne enn andre?

Vi blir bedre kjent med hva StoryColab skal bli mens vi drodler om forfatterens rolle i mediebransjen, Beatles dokumentar, triangelmodellen og andre aktuelle tanker som popper opp i øyeblikket.    

Hva er StoryColab? Hva er galt med mediebransjen? Hva skjer med rævkjøringen av dem som faktisk skaper innholdet? Og sånt noe.